Jeg er vanligvis ikke en person som pleier å komme med slike vurderinger, men jeg unner ingen samme ubehagelig følelse som jeg får hver gang jeg forlater kontoret hos Mona. Jeg har hatt hun som lege over en lengre tid, men på denne tiden har jeg egentlig hatt svært få timer med henne - da hun har vært mye borte. Føler mye av poenget med å ha en fastlege er å kunne ha én person og forholde seg til, slik at man kan føle seg litt trygg. Den siste tiden har jeg imidlertid blitt lettet de gangene jeg har funnet ut at Mona ikke er tilstede – for hver gang jeg har hatt en time hos henne har hun fått meg til å føle meg mye verre enn hva jeg gjorde før jeg kom. Dette har også resultert i at jeg dropper å dra til legen når jeg egentlig burde ha dratt. Ved samtaler så får man en følelse av at hun snakker ned til deg, og at du er til bry for henne. Har aldri følt meg «sett» hos henne, eller at jeg har fått den hjelpen jeg har hatt behov for. Blant annet har jeg fått en diagnose jeg har fått medisiner for, noe jeg i utgangspunktet har vært veldig skeptisk til da jeg helst ville unngå medisiner. Det Mona hadde å si til dette var at denne medisinen iallefall kanskje kunne hjelpe meg med «det andre problemet mitt, nemlig vekta» – da bivirkningene av medisinen er vekttap. Dette føltes litt som et slag i ansiktet når du sitter der og snakker om en vanskelig periode, og blir møtt med kommentarer som på ingen måte er til hjelp men heller det motsatte.
