Smestadhjemmet

Min far var svært heldig og fikk sine siste 14 måneder på Smestadhjemmet. Han hadde vanskelig for å forstå og å akseptere at han ikke kunne ta vare på seg selv de siste årene. Da han til slutt kom til Smestadhjemmet ble det en god, trygg og fin opplevelse for ham så vel som familien rundt ham. Han fikk en svært erfaren pleier som forstod hans behov og som var opptatt av at pappa skulle få fortsette å være den kloke, stolte og gode mannen, faren og bestefaren han hadde vært i mange år. Han og vi pårørende fikk svært god hjelp til å finne frem til rutiner, tekniske hjelpemidler og som passet ham og oss. Besøk kunne han få når han ville (unntatt i koronatiden). Han fikk fotterapi og frisør fast etter avtale, alltid ren og pen i tøyet, til tross for at det førte til mange skift for ham og pleieren. De gjorde alt for at han skulle få den maten han likte, opprettholde sine vaner og ha glede av musikk, tv, radio på rommet sitt. Det ble 'hans trygge og gode rammer'. Da han lå på det siste gjorde personalet det beste de kunne for å samarbeide med oss pårørende om de som kunne gagne ham,- informasjon, lindrende behandling og besøk.Det er svært godt å tenke tilbake på. Vi var meget heldige med dyktige sykepleiere og leger som ønsket å tenke forebygging, tilrettelegging for gode dager og netter og ikke minst lindring av plager jeg vil si: spesielt li livets siste fase. Også da var Smestadhjemmet svært dyktige på å finne best mulige løsninger, - og å holde kontakten med oss som pårørende ved tlf. Den første samtalen vi hadde ca 2 uker etter at pappa hadde kommet til Smestadhjemmet gjorde vi en kartlegging og planla omsorgsnivået ved feks kommende akutt sykdom.For både ham og oss pårørende var det viktig å få ro, slippe å måtte reise til og fra sykehus for den 'minste stigning i temperatur eller tegn på infeksjon. Det ble fokusert på lindring av plager og at hovedmålet var så gode dager/netter som mulig og uten smerter og uten plager.

Glimrende tverrfaglige møter med hele personalgruppen; lege, helsefagarbeider, sykepleier, ergo- og fysioterapeut hadde vi flere ganger, samt tett telefonkontakt ved behov for dette. Noe det var behov for,- men vi fikk løst det uten å sende ham av gårde til endeløse utredninger og påføre store plager.. Personalet var lydhøre overfor oss som pårørende da pappa selv ikke alltid klarte å uttrykke sine behov for hjelp evt smerte, men vi kjente hans måte å reagere på. De hadde dyp respekt for ham og oss pårørende! Det er så godt å tenke tilbake på nå i ettertid! Han var selv veldig fornøyd og hadde det bra der!

Pappa var ikke kresen på mat, - og personalet forsøkte også via legen på selve posten som var meget dyktig mtp ønske om å tilrettelegge for at beboeren skulle spise og drikke det de hadde lyst til å spise; Han fikk det han ønsket. - Stort sett. Og han hadde behov for å komme seg opp i vekt etter 2 svært krevende operasjoner før han kom til sykehjemmet.
De var svært dyktige også her! Dessuten fikk jeg som pårørende lov til å låne kjøkkenet utenom måltider og å bake på kjøkkenet med ham og barnebarn; Det skapte svært gode minner hos ham og medpasienter!
Det var aldri nei fra Smestadhjemmet om vi ønsket å låne lokaler for feiring av bursdager og andre merkedager. De var rett og slett bare enestående mot oss alle sammen!

Det som kunne ha vært bedre var muligheten for å få tannlegetilsyn og hjelp når det var et opplagt behov: Rigide systemer/regler (overordnede kommunale regler) kan gjøre det vanskelig feks å få tilsyn og hjelp om det er et reelt behov for tilsyn utenom 'det årlige tilsynet fra tannlege'. Det kan være fraktur av tann eller mistet plombe. Det fikk vi imidlertid ordnet privat.

Jeg ser at det sykehjemmet kan profitere på er å sørge for enda bedre norsk språkopplæring av personalet. Nedsatt hørsel og kognitive utfordringer kan gjøre det vanskelig i enkelte sammenhenger dersom en pleier ikke snakker godt norsk. Vet at enkelte sykehjem arbeider systematisk med forbedring av dette som en del av internopplæringen. Det gjelder muntlig så vel som skriftlig. Det er svært mange ufaglærte og ekstravakter som burde ha fått tilbud om ytterligere kurs i både pleie, omsorg og språk.

Vi så at personalet hadde svært mye å gjøre og hadde mange svært dårlige beboere de skulle ta hånd om totalt sett. Generelt burde det være en lovfestet minste-bemanning. Det er det ikke. Det var veldig klokt av dem å ikke rushe av gårde med morgenstell og dusjing av alle pasienter 'til en bestemt tid: feks bare om morgen': Derfor tilbød de dusjing for beboeren også om ettermiddagen om det kunne være et bedre tidspunkt alt i alt. - Synes det var et klokt tilbud.

Det er klart at korona-situasjonen gjorde det meget utfordrende å drive sykehjem mtp besøksforbudet, men til tross for restriksjoner og besøksforbud, - så gjorde sykehjemmet alt de kunne for å få en privat iPad til å fungere for pappa. Det var den kontakten det var mulig å ha med ham foruten vanlig telefon de ukene han levde etter nedsteningen. Vi fikk grunnet korona aldri en samtale med lege/personale etter hans død. Det antar jeg skyldes omstendighetene med korona på den tiden.

Noe personalet selv ikke kunne gjøre noe med er størrelsen på beboerrommet; Det var lite og det var et lite bad. Det er først og fremst utfordrende for personalet som skal finne gode arbeidsstillinger når et rom/bad er såpass lite. Min far trygg og hadde det godt der, - og brød seg ikke om dette.

Vi var alt i alt svært, svært takknemlige for, heldige og fornøyde med den omsorgen ,pleien og den medisinske behandlingen vår pappa fikk. Vissheten om at han hadde det godt der det siste drøye året han levde er godt å tenke på for oss nå når pappa er borte.