Tilsvar til vurdering

Usympatisk lege, dårlig og uempatisk kommunikasjon.

Henvist pga IBS (irritabel tarm), skulle ha koloskopi. Klargjort av hyggelig sykepleier på benken, spør jeg legen om å få se kameradelen som skal brukes, og får et "hvorfor det?" til svar, med fortsettelsen om at jeg kunne stole på ham siden han har gjort dette hundrevis av ganger. Joda, men jeg vil gjerne se den likevel, sier jeg (jeg vil vite hva de skal stikke langt opp i meg, for jeg har IKKE gjort dette hundrevis av ganger!) . Så viser han meg proben og jeg blir beroliget. Jeg får en finger med gele "opp bak", uten forvarsel, meget ubehagelig!

Så starter selve undersøkelsen. Meget smertefullt for meg allerede etter kort tid. Jeg klarer ikke å ligge i ro, og klarer ikke å la være å lage lyd, og får kjeft og korreks på begge deler. Jeg ber om smertestillende.. hvorpå det argumenteres at dette pleier å gå bra med andre pasienter uten bedøvelse. Han fortsetter å skyve proben oppover og jeg står til slutt nærmest i bro og lager høyere lyder pga smerten, og jeg får beskjed om at jeg må dempe meg for at ikke andre "ute" skal høre meg. Jeg ber igjen om bedøvelse, og det argumenteres med at jeg da ikke kan kjøre bil etterpå. Jeg svarer gråtende at jeg kan ta en taxi om så er. Sykepleier som er tilstede setter et middel intravenøst, og jeg blir ganske snart helt avslappet og smertedempet, og undersøkelsen gjennomføres enkelt etter dette. Jeg rekker å si fra om at jeg er helsepersonell og har overgrepshistorikk med meg, rett i forkant av andre forsøk på undersøkelse. Det blir da bare stille ved resten av undersøkelsen, som foregår på en mer skånsom måte.

Etter undersøkelsen, på legens kontor, blir jeg spurt om jeg husker alt som har skjedd , hvilket jeg svarer kort ja på. Legens respons: "Det var synd.", ingen beklagelse, ingenting. Kun videre snakk om funn ved undersøkelsen og beskjed om at det skal tas blodprøver påfølgende dag.

Jeg sitter lamslått med kvernende tanker og bilder ift opplevelsen, i to timer i en kafe like ved, etter dette, før jeg klarer å reise hjem. Jeg er rett og slett i sjokk.. Påfølgende dag opplever jeg kvalme, dunking i hodet, andpustenhet og bare lyst til å løpe vekk, da jeg må tilbake til klinikken for blodprøver. Heldigvis var det hyggelige mennesker på laboratoriet, som gjorde opplevelsen håndterbar. Jeg gikk apatisk i en tåkeboble i dagesvis, emosjonelt og mentalt sjokkert, og opplevelsen fra begynnelse til slutt kjørte om og om igjen i hukommelsen, der jeg kunne føle kroppslig alt som skjedde.

Dette er nå mange år siden, og jeg har forsøkt flere ganger , men ikke klart å skrive ned opplevelsen min.

Nå klarte jeg det endelig, og jeg ser her inne at mange har positive opplevelser, men at det faktisk også er en til som har opplevd, trolig noe av det samme jeg har. -Men ser også at noen med positiv opplevelse har blitt aktivt overtalt til å gjøre undersøkelsen uten bedøvelse, hvilket jeg ikke kan forstå hensikten med. Man vet på forhånd ikke hvordan man opplever slike undersøkelser, og hvorfor skal legen holde tilbake hjelpemidler, når det faktisk er pasientens ønske, og pasienten selv betaler for det.

Hva er hensikten med å snakke folk fra et hjelpemiddel? I andre land får man faktisk narkose for en slik undersøkelse, så hvorfor skal men ikke engang kunne få lett beroligende her uten å måtte gråte seg til det når man allerede ligger sårbar på benken?

Min opplevelse gjør at jeg aldri mer går til denne legen, og tviler på om jeg noen gang vil gjennomføre skopiundersøkelse igjen.