Tilsvar til vurdering

Sovnet

Jeg føler meg snytt fordi denne psykologen sovnet og sov mange minutter av gangen. Dette gjentok seg to ganger. Jeg følte meg verdiløs begge gangene. Hadde han beklaget det da jeg konfronterte ham hadde jeg fortsatt hos ham, men han sa bare at det var menneskelig å sovne. Siden jeg ikke fikk noen beklagelse, ble det vanskelig å tro at han virkelig ønsket å fortsette med meg. Hvis han ikke fant mening i å jobbe med meg eller ikke trodde han kunne hjelpe meg, hadde jeg ønsket at han sa det rett ut. Sånn som det er nå, føler jeg at dette er en verkebyll. Føler at han ikke gadd å hjelpe meg, og det gjør meg fortvilet. Også på vegne av andre pasienter som meg, som har omfattende relasjonstraumer, alvorlige diagnoser og må bruke psykofarmaka.

Han lærte meg ellers å si "Jeg skal ha det!" med ettertrykk, men jeg forsto aldri hva det var han mente jeg skulle ha. Gjetter på at han mente at jeg skal ha det bra, et godt liv. Eller hjelp kanskje.

Ellers lærte han meg å se ham inn i øynene uten å vike med blikket og utforske det jeg opplevde i meg selv, uten å si noe. Det var da, under disse seansene, at han sovnet. Da opplevde jeg sterk antipati mot ham, samt at jeg følte meg som en taper, en mislykket pasient, et kjedelig menneske. Men siden han sovnet, ble det vanskelig å få fortalt det til ham, så jeg fikk aldri noen reaksjon på det som oppsto i meg der og da.

Det endte med at jeg sluttet, og jeg føler ikke at jeg vet noe om hva han ønsket at jeg skulle sitte igjen med. Jeg tror han ønsket meg det beste, men det sa han aldri.