Barndomstraumer – hvordan påvirker oppveksten oss senere i livet?

Traumer kan høres ut som et dramatisk ord vi ikke nødvendigvis kjenner oss igjen i. Samtidig er traumer i oppveksten så utbredt at det er på tide vi får et mer normalisert forhold til begrepet.

Oppveksten er en svært sårbar tid. Som barn er vi sensitive, avhengige og overlatt til foreldrene vi vokser opp med. Forelderrollen er på mange måter den mektigste posisjonen i verden. Foreldre har stor betydning for klimaet hjemme – for omsorgen, tryggheten og oppdragelsen vi får, og eventuelt ikke får.

Tilpasning til enhver pris

Som barn konstruert for å skulle tilpasse oss våre foreldre, til enhver pris. Gjennom evolusjonen har vi blitt designet til å gjøre det som trengs for å tilpasse oss, i håp om å danne et tilknytningsbånd med våre omsorgsgivere. Dette innebærer at vi instinktivt vil forsøke å bli slik våre foreldre ønsker at vi skal være, i håp om at de skal like oss nok til å ta vare på oss.

Dette er den sterkeste og mest grunnleggende overlevelsesmekanismen i oss fra vi er små. Behovet for å danne en tilknytningsrelasjon til våre foreldre er et spørsmål om liv og død fra naturens side. Derfor er vi designet til å gjøre alt for å oppnå en tilknytning til våre foreldre gjennom å tilpasse oss dem.

Dette kan komme til en svært høy pris, særlig når foreldre enten er avvisende, mishandler eller neglisjerer oss. Da vil vi fremdeles tilpasse oss denne atferden, i håp om å danne et bånd, til tross for at foreldrene er slemme, avvisende eller ignorerer oss.

Konsekvensen kan bli at vi danner uhensiktsmessige mønstre i vår personlighet, som bidrar til at vi fortsetter å havne i tilsvarende vanskelige relasjoner og situasjoner senere i livet. Dette er en klassisk konsekvens av barndomstraumer.

Vi blir formet av vår tilpasningsstil

Ved å bli slik våre foreldre ønsker, håper vi å oppnå en tilknytningsrelasjon som til alle tider har vært det mest avgjørende premisset for vår overlevelse. Dette er grunnen til at vår oppvekst og relasjon til våre foreldre er så viktig for å forstå vår egen psykologi som voksne. Vi har blitt formet av den gjennom vår totale tilpasning til våre foreldre som små. Resten av livet må vi leve med tilpasningen vi har etablert i forsøk på å oppnå en god relasjon til dem.

Når vi vokser opp med foreldre som ikke imøtekommer oss som den vi er, vil vi behøve å tilpasse oss dem. Hvis situasjonen krever at vi går på kompromiss med den vi egentlig er for å oppnå en relasjon, vil vi gjøre det. Behøver vi å kompromissere oss selv på jevnlig basis for å oppnå og beholde en relasjon til våre foreldre, vil dette sette seg og bli en del av vår personlighet.

Vi vil da kunne kjenne på at vi ikke er oss selv senere i livet, ettersom vi er trent og har bygd strukturer rundt det å kompromissere oss for å være slik våre foreldre har tålt og likt. Det å oppleve at vi ikke er oss selv, blir dermed en indre konflikt som kan bidra til fortvilelse etter hvert som vi vokser opp. Vi har et psykologisk behov for å være den vi autentisk sett er. Har vi trengt å opptre som en annen enn den vi egentlig er, kan vi derfor oppleve å miste kontakten med oss selv. Lengselen etter å bli oss selv igjen er et klassisk mål ved psykoterapi.

En forståelse av oppveksten er nødvendig for å løse problemene vi har i dag

Vi behøver å se på og forstå vår oppvekst for å kunne gi mening til problemene vi har som voksne. Oppveksten vår utgjør et nødvendig kart vi trenger å bli kjent med for å kunne forstå oss selv i dag. En slik forståelse og oversikt er nødvendig hvis vi skal klare å finne veien ut av mønstre vi opplever å være fanget i. Vi behøver å få oversikt over våre tilpasningsmønstre for å finne veien tilbake til oss selv. Dette er kjernen ved behandling av barndomstraumer.

Behov for bekreftelse

Vår opplevelse av at vi kan dø hvis våre foreldre ikke liker oss, er kraftig innprogrammert i våre gener. Trangen til å prøve å få våre foreldre til å godta oss, er derfor tilsvarende sterk. Dette kan vi gjerne oppleve som et behov for bekreftelse utenfra senere i livet.

Vi er genetisk innprogrammert til å tro at vår eksistens avhenger av godkjenning fra dem rundt oss, slik at vi får lov til å tilhøre – slik den har gjort opp gjennom hele vår evolusjon. Vår søken etter aksept utenfor oss selv for den vi er, fortsetter derfor gjerne gjennom livsløpet, til tross for at vår eksistens ikke lenger avhenger av at andre mennesker godtar oss.

I dag lever de fleste av oss selvstendige liv, der vi endelig har luksusen av å kunne velge hvem vi ønsker å være sammen med. Før hadde vi sjelden denne luksusen. Da trengte vi å påse at vi ble godtatt og dermed fikk tilhøre dem som var rundt oss. Derfor er denne mekanismen fremdeles så sterk i oss.

Har vi vokst opp med foreldre som elsker oss for den vi er, lærer vi at vi trygt får tilhøre som den vi er. Opplever vi derimot mishandling, avvisning eller neglekt, vil konklusjonen bli det motsatte. Vi kan da utvikle en grunnleggende opplevelse av ikke å være gode nok til å tilhøre som den vi er.

Dette kan føre til:

• Overtilpasning
• Et sterkt behov for bekreftelse
• Frykt for avvisning
• Vansker med å være autentisk

Behovet for bekreftelse på at vi lykkes med å være slik andre liker, blir da viktig. Dette blir et tegn på at vi lykkes med å tilpasse oss, og dermed får lov til å tilhøre. Samtidig bidrar dette til å opprettholde troen på at vi ikke kan være oss selv, og at vi fortsetter å være slik andre ønsker – i stedet for å være den vi autentisk sett er.

Dette kan bli både fortvilende og smertefullt etter hvert som vi blir eldre.

Å lære oss å anerkjenne at vi har livets rett som den vi er, er en viktig og befriende innsikt vi kan oppnå som voksne. Overtilpasning på bekostning av vår integritet er smertefullt, men vi kan lære oss å vokse ut av det. Å jobbe med selvaksept og egenkjærlighet kan bidra til at vi blir mindre avhengige av andres bekreftelse, og oppdager at den eneste aksepten vi egentlig trenger, er vår egen. Dette kan vi oppnå gjennom behandling.

Kort oppsummering

Behovet for å tilpasse oss våre foreldre slik at de skal ta vare på oss og sørge for at vi overlever, utgjør utgangspunktet for vår personlige utvikling og psykologi. Har våre foreldre anerkjent oss for den vi er, har vi kunnet bli den vi er på en naturlig måte. Har derimot våre foreldre ikke godtatt oss for den vi autentisk sett er, har vi behøvd å tilpasse oss deres ønsker på bekostning av vår egen integritet.

Det er konflikten mellom våre tilpasningsmønstre til våre foreldre og den vi egentlig er som gjerne utgjør kjernen i vår indre konflikt opp gjennom livet. Denne kan vi gjerne streve med livet ut, og det er veien ut av våre gamle tilpasningsmønstre og tilbake til oss selv som psykoterapi på mange måter handler om.

Betinget kontra ubetinget kjærlighet

Ideelt sett skal foreldre elske sitt barn ubetinget. Dette innebærer å tåle sitt barn og praktisere forelderrollen på en slik måte at man støtter og elsker frem barnets egen natur. Å korrigere barnet slik at det skal bli den man vil at det skal være, i stedet for den det autentisk sett er, er definisjonen på betinget kjærlighet.

Premisset blir:

Jeg elsker deg når du er slik jeg vil at du skal være.

Jeg straffer deg med avvisning eller mishandling når du er slik du er, i stedet for slik jeg vil.

Praktiserer foreldre en slik betinget oppdragerstil, vil barnet bli formet av det. Hvorvidt vi har blitt styrket og elsket for den vi er, eller tvert imot straffet for det, blir grunnlaget for forholdet vi danner til oss selv. Det internaliseres og blir til vår grunnleggende antagelse om vi er bra eller dårlig som den vi er.

Får vi instruksjoner om at vi behøver å være annerledes, vil vi følge dem. Dette er årsaken til at oppveksten er så avgjørende for utformingen av den vi er.

Makten til å forme som forelder

Forelderrollen er en maktrolle. Få reflekterer over hvordan vi utøver den subtile, men totale psykologiske makten vi har over våre barn fra naturens side.

Mange velger derfor å bruke makten som forelder til å prøve å forme sitt barn slik de ønsker at barnet skal være. Dette er opphavet til betinget kjærlighet. Man gir kjærlighet og belønning når barnet oppfører seg slik man vil, og straffer det når det oppfører seg annerledes enn man ønsker.

Slik skjer foreldres forming av barn gjerne gjennom betinget kjærlighet. Eksempler kan være:

Mamma liker når jeg er søt, liten og feminin, så jeg er det i stedet for mitt ekte, sterke jeg.

Pappa blir provosert hvis jeg er sensitiv, så jeg skrur av følelsene mine og prøver å være kald, hard og kynisk slik han liker.

Uavhengig av hvordan våre foreldre uttrykker sine ønsker, plukker vi disse signalene opp og prøver å etterfølge dem som instrukser for hvordan vi skal være når vi er små. Hva våre foreldre tåler og liker, blir avgjørende for hvordan vi former oss selv i håp om å få dem til å godta oss.

Den vi autentisk sett er, blir da bortprioritert, ettersom naturens primære mål er overlevelse. Konsekvensen kan være at vi blir psykisk skadelidende av å ikke være oss selv – en smerte som gjerne blir sterkere ettersom vi vokser opp og blir eldre. Det er gjerne denne konflikten vi prøver å løse opp i ved psykoterapi.

Forventningen og frykten for avvisning

Formingen kan skje subtilt ved at man tilbakeholder kjærlighet og oppmerksomhet når barnet ikke oppfører seg slik forelderen selv ønsker. Straff gjennom diskré avvisning, som å unngå å se på barnet, bli stille og trekke seg unna, er vanlige metoder for å lære barnet hva man vil ha av det og ikke.

Opplever vi som barn at vår forelder avviser oss for å være den vi er, vil dette medføre at vi integrerer troen på at det er noe feil med oss. Denne overbevisningen kan være subtil, som en indre forventning om at andre vil avvise oss dersom de bare blir kjent med den vi egentlig er.

Overbevisningen om at vi vil bli avvist kommer som regel av gjentatte erfaringer med å bli avvist eller straffet for å være oss selv. Forventningen om at andre vil gjøre det samme kan vedvare i oss.

Å bli avvist på denne måten er svært smertefullt. Hvis våre foreldre signaliserer tydelig, enten verbalt eller nonverbalt, at de ikke vil ha oss slik vi er, kan troen på at vi er avvisbare bli lagt til grunn som en sentral byggestein i vår indre selvkonstruksjon. Den kan deretter arte seg som en forventning og frykt for avvisning i møte med andre senere i livet.

Ofte vil vi kompensere ved å ikke være autentiske, siden vi tror at ingen andre vil like og akseptere oss heller. Troen på at vi er avvisbare er derfor en viktig grunnleggende antagelse å korrigere i terapi.

Frykten for avvisning kan være sterk. Gjennom å etablere en større aksept og kjærlighet for den vi egentlig er, kan denne frykten gradvis slippe taket. Lærer vi oss å elske og anerkjenne oss selv, blir frykten for at andre ikke skal gjøre det gjerne betydelig mindre. Dette kan medføre en sterk opplevelse av frihet når vi kommer til dette punktet, som er et mål i terapi.

Mishandling

Ved psykisk mishandling kan foreldre ydmyke eller skade sitt barn gjennom å si stygge, nedlatende og krenkende ting. Latterliggjøring, sarkasme og hånliggjøring av barnet faller også innunder kategorien psykisk mishandling. Det samme gjelder kontrollerende og invaderende bruk av foreldremakten, som overvåking og grenseoverskridende atferd. Psykisk mishandling kan også være manipulering for å få barnet til å slutte å tro på sin egen virkelighetsoppfattelse, også kalt gaslighting. Dette kan bidra til en selvtvil som vedvarer inn i voksenalderen, der man sliter med å stole på sin egen opplevelse av livet. Kritikk, skyldpåleggelse og skaminduserende kommunikasjon faller også innunder kategorien psykisk mishandling.

Problemet med psykisk mishandling, er at vi internaliserer dynamikken, og tror på det våre foreldre sier om oss. Samtidig tror vi som små at vi fortjener måten våre foreldre behandler oss på. Derfor bidrar mishandling til å utgjøre grunnlaget for vår selvforståelse, som vil vedvare senere i livet. Skadeeffekten av mishandling er derfor gjerne veldig stor, siden vi tar den med oss videre ettersom vi vokser opp.

Vi er nemlig født til å se til våre foreldre som fasiten på livet. Det foreldrene våre forteller oss integrerer vi, og legger til grunn som vår grunnleggende oppfatning av hvem vi er. Vår indre psykodynamikk etableres derfor på bakgrunnen av interaksjonene med våre foreldre, hvilket i andre omgang utgjør fundamentet for vår psykologi resten av livet. Dette er grunnen til at det er så skadelig når våre foreldre er stygge mot oss når vi er små.

Selvbebreidelse for mishandling

Enten det er snakk om psykisk eller fysisk vold, vil årsaken til krenkelsene og mishandlingen internaliseres når vi er barn. Vi vil tro at mishandlingen har oppstått på bakgrunn av at vi er den vi er. Dette kommer av at vi som barn har et egosentrisk perspektiv. Vi tror at alt skjer som en konsekvens av at vi er den vi er. Vi skjønner ikke at våre foreldre oppfører seg slik de gjør fordi de er sånn, helt uavhengig av hvem vi er som barn.

På grunn av vårt utviklingsnivå som barn har vi sluttet at vi er årsaken til mishandlingen. Hele vårt selvbegrep kan derfor bli bygget rundt denne overbevisningen.

Dette er gjerne helt eller delvis ubevisste prosesser i oss, i etterkant av mishandling eller omsorgssvikt i oppveksten.

Troen på at vi fortjener å bli behandlet slik vi ble behandlet av våre foreldre, blir liggende som en innebygd grunnantagelse i vår psykiske infrastruktur. Derfor vil vi gjerne fortsette å utsette oss selv for tilsvarende behandling fra andre – slik vi ble opplært til å tro at vi fortjente som barn.

Dette er grunnen til at vi kan fortsette å havne i lignende situasjoner som den vi vokste opp i, selv om det dynamiske mønsteret ikke nødvendigvis er gjenkjennbart ved første øyekast. Vi trenger å lære oss å gjenkjenne når vi gjenskaper mønstre av:

• Mishandling
• Dominanse
• Underkastelse
• Omsorgssvikt

Gjennom å lære vårt eget mønster å kjenne kan vi identifisere det og velge noe nytt, fremfor å gjenspille og forsterke vår grunnleggende overbevisning om oss selv.

Siden internaliseringen av mishandlingen ofte er sterk, krever dette betydelig arbeid. Vi må bli bevisste på at den indre overbevisningen om at dette er det vi fortjener, ikke er sann – selv om den oppleves slik.

Oppdagelsen av at vår indre overbevisning om at vi er feil og fortjener avvisning, mishandling eller straff, kun er et indre kart vi laget oss for å overleve i barndommen, er nødvendig. Det gamle kartet fungerte da vi trengte det. Når vi fortsetter å leve etter det i voksen alder, kan det derimot skape problemer vi egentlig ikke trenger å leve med lenger. Dette er sentrale innsikter i behandling av barndomstraumer.

Oppsummering

Vi integrerer speilene våre foreldre er for oss, som selve fundamentet for vår egen selvforståelse. Når foreldre uttrykker at de ser på oss som barn på en negativ måte, vil dette bli integrert som en del av vårt selvbilde og vedvare i livet.

Barndommen er en sårbar utviklingsfase der vi utvikler vår forståelse av oss selv. Samtidig bygges våre mønstre av følelser og atferd, som blir sentrale deler av vår selvkonstruksjon resten av livet.

Når vi er små, er sementen våt og formes primært av samspillet mellom oss og våre foreldre. Vi er konstruert for først og fremst å tilpasse oss våre foreldre slik at de skal ta vare på oss og sikre vår overlevelse. Samspillet med dem blir derfor formgivende for våre indre strukturer.

Ettersom vi blir eldre, tørker sementen. Da står disse mønstrene og forståelsene igjen som overbevisninger om hvem vi er og hvordan vi skal oppføre oss i verden.

Dette er årsaken til at oppveksten er så betydningsfull for vår psykologi resten av livet. Den utgjør selve grunnlaget vi konstrueres på som personer, og dermed hvordan vi lever og opplever livet etter hvert som vi blir eldre.

En utrygg oppvekst fører til kronisk beredskap

Når foreldre opptrer truende og dominerende, eller er skremmende og skadelige, blir barnet utrygt som konsekvens. Når vi er redde, aktiveres vårt trusselberedskapssystem. Det er kroppens mobilisering i møte med fare.

Når dette systemet er aktivt, kjenner vi at vi er redde og står i fare, og vi blir på vakt. Følelsen av å være på vakt kan merkes kroppslig gjennom høy puls, frykt og at vi mister evnen til å tenke og fungere normalt. Når vi er redde, mister vi kontakten med oss selv og omverdenen.

Er vi mye utrygge som barn, kan beredskapsmoduset kronifiseres. Da kan både følelsen av å stå i fare og beredskapen dette aktiverer, vedvare i oss gjennom livet.

Hensikten med beredskapsresponsen er at vi skal fokusere på det som er farlig, slik at vi kan forsvare oss mot det. Når vi er i beredskap, blir vi derfor svært engstelige, siden tankene hele tiden kretser rundt det som kan være farlig. Å være i beredskap handler både om å fokusere på trusselen og å forsøke å beskytte oss mot den.

Har vi vokst opp i et utrygt hjem, kan disse mekanismene bli dominerende i oss. Som voksne kan dette arte seg som:

• Vedvarende engstelse
• Anspenthet
• Mange beskyttelsesmekanismer
• En følelse av at noe kan gå galt

Når foreldre opptrer truende eller direkte skadelig, vil barnet reagere med frykt. En forelder som kan være farlig iblant, vil oppleves truende hele tiden for barnet. Uforutsigbarheten skaper en vedvarende autonom stressrespons.

Mange barn vokser opp med pågående angst fordi trusselberedskapssystemet er aktivert hele tiden. Det samme kan skje dersom vi har opplevd traumatiske enkelthendelser vi ikke har fått hjelp til å bearbeide.

Kronisk beredskap kan bli en vedvarende innstilling det er vanskelig å slå av, selv i voksen alder. Derfor må vi ofte jobbe aktivt i behandling for å regulere dette systemet og etablere en opplevelse av trygghet og avslapning i kroppen igjen.

Fraværet av trygghet og tilstedeværelsen av trussel

Ettersom barn trenger en trygg og trøstende voksen for å klare å falle til ro igjen etter at de har blitt redde, kan fraværet av en slik forelder bidra til at trusselberedskapsresponsen forblir påskrudd hele tiden.

Vokser vi opp med truende, uforutsigbare og lunefulle foreldre, kan vi utvikle en kronisk forhøyet trusselberedskapsmobilisering. Det vil si at kroppen hele tiden er forberedt på fare og dermed er i beredskap.

Vokser vi opp under truende omgivelser, vil kropp og hjerne lære at vi må fortsette å være på vakt for trusler gjennom livet. Fryktsenterets logikk er: «En gang farlig, alltid farlig.»

Derfor slår sjelden trusselberedskapssystemet vårt seg av av seg selv. Vi må ofte jobbe aktivt med dette i behandling i voksen alder. I traumebehandling er et viktig mål nettopp å regulere og dempe den kroniske trusselberedskapsresponsen, som ofte er det mest plagsomme elementet ved barndomstraumer.

Gjennom traumebehandling arbeider vi med å etablere trygghet og ro i kroppen – kanskje for første gang. Dette kan bidra til betydelig økt livskvalitet, siden det å leve i konstant beredskap både er smertefullt og utmattende.

Behandling av barndomstraumer

Skader fra mishandling og omsorgssvikt blir gjerne stående uhelbredet, siden forelderen som forårsaket skaden som regel ikke bidrar til å lege sårene de selv har vært med på å skape i barnet. Barn er ikke i stand til å helbrede seg selv etter sjokk, mishandling og neglekt. Skadene kan derfor bli stående i dem.

Dette er en viktig grunn til at barndomstraumer er så vanlige, og at de ofte ligger til grunn for problemer i voksen alder. Vi har alle blitt skadet på en eller annen måte i oppveksten. Spørsmålet er bare hvordan. Det er dette vi trenger å bli kjent med, slik at vi kan behandle gamle sår og bli hele, frie voksne igjen. Dette er essensen i behandling av barndomstraumer.

Skader fra mishandling og omsorgssvikt blir gjerne stående uhelbredet, siden forelderen som forårsaket skaden som regel ikke bidrar til å lege sårene de selv har vært med på å skape i barnet. Barn er ikke i stand til å helbrede seg selv etter sjokk, mishandling og neglekt. Skadene kan derfor bli stående i dem.

Dette er en viktig grunn til at barndomstraumer er så vanlige, og at de ofte ligger til grunn for problemer i voksen alder. Vi har alle blitt skadet på en eller annen måte i oppveksten. Spørsmålet er bare hvordan. Det er dette vi trenger å bli kjent med, slik at vi kan behandle gamle sår og bli hele, frie voksne igjen. Dette er essensen i behandling av barndomstraumer.

Behandlingen vil variere ettersom skadens natur beror på hvilken type mishandling eller neglekt som har funnet sted. Behandling av seksuelle overgrep vil være annerledes enn behandling etter:

• Dominerende og psykisk mishandlende foreldre
• Fysisk vold
• Omsorgssvikt og neglekt

Det finnes ulike typer skader, og derfor også behov for spesifikk og individuelt tilpasset behandling.

Eksempler på barndomstraumer kan være:

• Seksuelle overgrep
• Psykisk mishandling
• Fysisk vold
• Å vokse opp med en forelder som misbruker rus

Truende, aggressive eller voldelige foreldre kan bidra til betydelig skade, fordi vedvarende frykt påvirker barnets nevropsykologiske utvikling. Foreldre som krenker, dominerer eller gaslighter sine barn, kan gi tilsvarende langvarige virkninger.

Når foreldre har neglisjert eller avvist sitt barn gjennom omsorgssvikt, kan skadene være tydelige – men også mindre konkrete. Neglekt kan bidra til at vi utvikler en avstand både til oss selv og til omverdenen.

Vi har ikke fått etablert trygg kontakt med våre omsorgspersoner og kan derfor ha blitt overlatt for mye til oss selv som små. Dette kan føre til en opplevelse av:

• Indre tomhet
• Frakobling
• Vansker med nærhet
• Følelse av å være alene

Ved omsorgssvikt handler behandlingen i stor grad om å gjenopprette kontakt – både med oss selv og med andre. Målet er å komme ut av den frakoblede aleneheten neglekt ofte medfører.

Iblant er det ikke våre foreldre som påfører oss skade, men andre mennesker. Har vi da ikke foreldre vi kan gå til for støtte og trøst, kan skaden bli stående ubehandlet.

Opplever vi overgrep eller mobbing uten å få hjelp til å bearbeide det, kan traumene bli liggende som triggbare sår. Vi kan utvikle ubevisste unngåelsesmønstre for å beskytte oss mot det som minner om det som skjedde.

Dette kan vise seg som:

• Unngåelse av bestemte situasjoner
• Relasjonelle vansker
• Uforklarlig angst
• Kroppslig aktivering

Gjennom å bli kjent med vår egen historie kan vi forstå hva vi unngår. Gjennom trygg og strukturert eksponering kan vi lære å bli trygge på det som en gang var traumatisk. Dette kan bidra til bedring.

Hvorfor traumebehandling er nødvendig

Problemet med barndomstraumer er at skadene blir påført uten at vi får hjelp til å håndtere dem. Som barn kan vi ikke lege våre egne sår.

Når foreldre påfører oss skade, kan konsekvensene vedvare gjennom livet. Derfor er traumebehandling så viktig. Sårene ligger der ubehandlet, og krever bevisst terapeutisk arbeid i voksen alder.

Heldigvis er det aldri for sent å behandle barndomstraumer. De ligger der uberørt, som om hendelsen fremdeles er pågående. Dette er grunnen til at de er så potente og kan medføre så mye plage opp gjennom livet. Samtidig bidrar traumets vedvarende intensitet og livaktighet til at de er lette å reaktivere, og dermed også effektive å behandle. Traumebehandling av barndomstraumer handler om å omstrukturere minnene av det som skjedde, slik at vonde opplevelser kan gi slipp på oss. Traumer ønsker å bli helbredet; vi behøver bare å gå gjennom de kliniske prosedyrene som bidrar til at de leges på ordentlig.

Dette er hva barndomstraumer og behandlingen av barndomstraumer handler om. Det er effektivt og kan bidra til at vi endelig får den gode opplevelsen av å være oss i livet, som vi kanskje aldri har hatt tilgang på før. Det er et verdig terapeutisk mål å jobbe for å oppnå.

Referanser

• Anstorp, T. & Benum, K. (2014). Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Universitetsforlaget.
• Fisher, J. A. (2017). Healing the fragmented selves of trauma survivors: Overcoming Internal Self-Alienation. Routledge Books.
• Levine, P. A. Trauma and Memory: Brain and Body in a Search for the Living Past. North Atlantic Books.
• Levine, P. A. (2008). Healing Trauma. Sounds True Books.
• Van der Kolk, B. (2014). The Body Keeps the Score: Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma. Penguin Books.
• Perry, B. D. & Winfrey, O. (2021). What Happened to You? Conversations on Trauma, Resilience, and Healing. Flatiron Books.
• Rothschild, B. (2000). The Body Remembers. Norton.
• Shapiro, F. (2012). Getting Past Your Past. Rodale.

Psykologer | Psykologer Oslo | Psykologer Bergen | Psykologer Trondheim | Psykologer Stavanger | Psykologer Kristiansand | Psykologer Tromsø