Klinikk Kognito

Hadde rundt 10 år inn og ut av diverse behandlinger, brannslukking og terapi fra bup, dps og kommunalt uten å ha stor bedring. Gikk på høy dose effexor(antidepressiva) og sovetabletter, men slet fortsatt mye med daglige mørke psykiske plager siden tidlig tenårene, stort søvnbehov og en kropp som ikke hadde overskudd noe særlig.
Har vært hos henne i litt over ett år nå tror jeg, å er mot avslutningsfasen av å finne riktig dose.
Når jeg først kom til henne hadde hun stor forståelse for at jeg hadde prøvd det aller meste men at ingenting eller lite av det hadde hjulpet. Jeg hadde masse 'verktøy i sekken' men trengte noe så jeg kunne bruke de og bruke de riktig.
Hun var ikke redd for å prøve medisiner, og det var der jeg fikk 'nøkkelen' som nå har gitt meg ett helt nytt liv!
Etter ca 10 år er jeg nå på siste etappe av å slutte helt på antidepressiva på egenhånd, og går inn i 30 årene med kun adhd medisin.
Det har vært en enorm lettelse å endelig finne noe som faktisk hjelper. etter så mange år med å føle seg feil og håpløs.
Jeg sier ikke at medisin er vegen for alle, men for noen kan det være akkurat det som skal til for å få muligheten til å leve livet på en mye mer bærekraftig måte enn før.

Man bør være ganske selvstendig i søken etter kunnskap og sannhet.
Hun er ærlig og rett fram, så ikke vær redd for å spørre, hun har masse gode tips og veldig stor kunnskap innen feltet!

Vært noen ganger til henne ,men virker å være travel og timer har blitt kansellert eller flyttet på .
Ble raskt satt på medisiner, tross lite oppfølging .

Jeg var veldig glad for å bli tatt inn hos Klinikk Kognito, og var pasient hos Klæbo Reitan i ca 1,5 år totalt. Hun hadde pasienter fra tidlig morgen til sen kveld, og virket både genuin og engasjert. For mange voksne, nydiagnostiserte er det gjerne komplekse problemstillinger og utfordringer det er snakk om. Også for meg. Men fra å være varm, betryggende, imponerende kunnskapsrik og påkoblet, - til å bli avvisende og delvis anklagende i tonen, skremte Klæbo Reitan meg. Epikrisen (som jeg måtte etterspørre flere ganger) inneholdt antydninger, og konklusjoner som aldri hadde vært diskutert eller nevnt muntlig. Det var problematisk å bli skrevet ut uten forvarsel. Både personlig og mtp NAV og dokumentasjonsplikt. Ønsket om en siste konsultasjon ble kontant avvist. Det er en tøff jobb å komme seg gjennom utredninger og medisinsk utprøving. Og om man ''ikke lykkes" med de første medisinene er det ikke pasientens skyld, slik det opplevdes her.
En psykiater er ikke en psykolog, og at det ikke brukes mye tid på prat og "terapi" er naturlig. Men det bør ikke gå på bekostning av respekt og pasientsikkerhet. Som medisiner bør man ikke "overraske" pasienten med konklusjoner og utskrivning, uten at det er grundig gjennomgått på forhånd. Klæbo Reitan er både forsker, nestleder i norsk psykiaterforening, professor på NTNU og åpenbart en meget dyktig kliniker,- men ekstremt presset på tid. Bør man kanskje redusere antallet roller eller pasienter noe, slik at kompetansen blir brukt best mulig?
Det ble som å starte på nytt etter å ha vært pasient hos Klæbo Reitan. Sånn bør det ikke være.

Elleve måneder etter henvisningen har jeg fortsatt ikke fått time, eller fått en tilbakemelding på at hun ikke har tid eller blitt rådet til å oppsøke annen hjelp. Hun bør si opp sin praksis og avtale med det offentlige hvis hun egentlig ikke har tid til å jobbe som psykiater. Man kan i hvert fall bli gående og vente i månedsvis på time hos henne, noe som er svært uheldig.