Jeg er ikke "fast"-pasient, men moren min er. Livet går mot slutten, uhelbredelig kreft. Ikke én eneste gang har hun eller vi som pårørende fått en telefon fra fastlegen om hvordan det går, hvordan vi har det. Mamma er innom hver tredje måned for nødvendig blodprøve før CT. Den tas selvsagt av annet personale ved legesenteret, men ikke én eneste gang gjennom disse fem årene med kreftbehandling har fastlegen tatt kontakt mens vi har vært der, og spurt hvordan det går. Fastlegen gjorde alt rett da hun sendte inn prøve, som til slutt viste kreft. Den siden av saken har jeg ikke noe å utsette på. Den medisinske profesjonaliteten er det ikke grunn til å kritisere, tvert i mot. Som pårørende er dette andre gang i mitt liv at jeg følger en kreftpasient gjennom løpet. Forrige gang gikk det bra til slutt. Det er snart 16 år siden. Den gangen var det mye å utsette på koordineringen mellom lokalsykehuset og Radiumhospitalet. Det er blitt mye bedre. Da hadde vi imidlertid en fastlege som hele tida var på. Ringte, sendte sms-er. Brukte sitt kontaktnett til å få ut prøvesvar før den formelle oversendelsen. Skjønte at det var stor forskjell på å vente en eller tre uker på "dommen". Var medmenneske og et fast holdepunkt, noe som betydde uendelig mye da det var som verst. Mamma har trolig ikke lenge igjen. Har ny CT-avtale 16. august og skal til Drammen legesenter for blodprøve uka før. Det er kanskje siste gangen, men det vet vi ikke. Har vurdert om jeg skulle vente med denne tilbakemeldingen til etter at mamma er død. Hun vet ikke at jeg skriver dette. Velger å gjøre det nå, for det hadde betydd mye for henne å få et vennlig ord fra den i helsevesenet som egentlig burde vært hennes nærmeste, men som har vært uendelig fjern når det gjelder som mest. Det hører sikkert ikke til en fastleges formelle forpliktelser å ringe sine dødsdømte pasienter med et vennlig ord, men legeetisk sett?
