Jeg oppsøkte denne behandleren med store forhåpninger, da hun er en profilert fagperson som har skrevet bøker om tunge og viktige temaer. Dessverre opplevde jeg at den faglige autoriteten hun utviser offentlig, sto i sterk kontrast til møtet ansikt til ansikt.
Min opplevelse var preget av en behandler som fremsto urokkelig og lite åpen for dialog. Da jeg forsøkte å dele mine egne observasjoner og perspektiver rundt min situasjon, opplevde jeg å bli avvist. Det var svært lite rom for pasientmedvirkning. I stedet for et samarbeid, ble det holdt fast ved etablerte teorier og merkelapper. For mitt vedkommende opplevdes den tilnærmingen hun valgte som direkte triggende, og den bidro til å belaste situasjonen fremfor å hjelpe.
Hennes posisjon gjør at hennes vurderinger veier ekstremt tungt. Når det mangler vilje til å lytte, får det langvarige ringvirkninger. Tiden hos henne ble en lang, tung og unødvendig omvei i helsevesenet. Kontrasten ble stor da jeg omsider kom til fagfolk som faktisk forsto problemstillingen min, og som ga meg den tilnærmingen jeg trengte. Det ble da veldig tydelig hvor mye verdifull tid som hadde gått tapt på en prosess som motvirket sin hensikt.
Jeg opplevde også at det var vanskelig å vise dyp sårbarhet eller snakke om traumer, da reaksjonene bar preg av at dette var utfordrende å romme. En autoritetsperson har et særskilt ansvar for å forvalte sin definisjonsmakt med ydmykhet og reell lydhørhet – noe jeg dessverre opplevde at manglet her.
