Tilsvar til vurdering

Surrealistisk

Det er en underlig opplevelse å komme til denne fastlegen. Hun har et sluknet ansiktsuttrykk, ser forbi deg, sier ingenting, ingen høflighetsfraser, smalltalk eller vennlig smil. En pussig følelse å føle seg oversett når man er på tomannshånd! Kontoret minner om et avhørsrom. En pult og en førkrigs stålstol. Værsågod, sitt. Hun bærer et stetoskop over nakken slik de gjør i amerikanske serier, men jeg har ikke sett henne bruke det.

Det blir aldri noen samtale. Jeg legger frem min sak mot en mur av taushet mens hun sitter og skriver på pc. Skriver og skriver, uansett om jeg sier noe eller ikke, og ingen reaksjon eller oppfølgingsspørsmål. Etter en lang stund spør hun så om ting jeg akkurat har fortalt henne. - Det har jeg jo sagt. - Jojo, men du må si det en gang til. Ny skriverunde, ny total stillhet. Så spør hun om diagnoser. - Det står i journalen, sier jeg. - Jojo, men du må si det likevel.

I tillegg til at ting glipper, overses og glemmes, fordufter all tillit. Ingenting av dette gjør synlig inntrykk på den ansvarlige, men bevares, det gir jo også effektive konsultasjoner. Ingen sitter der frivillig lenger enn nødvendig og det går like bra å purre via HelseNorge.

Et sted der inne er det en person med medisinsk embetseksamen. Det krever jo studiekarakterer og en viss selvdisiplin, men noe må ha blitt borte på veien, eller var der kanskje aldri? Pasienter flest har en økt sårbarhet og ulike behov som skal møtes individuelt, faglig og profesjonelt. Og der, akkurat der svikter det hver eneste gang. Og hver gang går jeg derfra med denne gufne følelsen: jeg tror ikke det plager henne ett sekund!