Legene i Grønlandsleiret

Tidligere hatt topp lege i Tønsberg, og Danmark, men Maren er så langt den beste av fastlegene i Oslo - for meg.
Dessverre tok det slutt, da det en dag kommer en kommenter som; Nå har du vel blitt utredet så mye, at det er på tide å friskmelde deg..? Man blir ikke frisk av utredninger. Man fortsetter til man har funnet kjærnen til problemet. Men, det blir ikke Marens oppgave...

Har vært hos Maren to ganger, da min egen fastlege ikke var tilstede. Hun var blid,lyttende, grundig og kunnskapsrik. Jeg følte meg sett og trygg på hennes vurdering av mitt sykdomsbilde.Hvis Maren hadde hatt ledig plass på sin liste, hadde jeg byttet fastlege på dagen!

Hva som er bra:
Hun bruker veldig lang tid på meg, og er overhodet ikke opptatt av dataskjermen. Hun virker medisinsk stødig, og har en tone som røper at hun faktisk bryr seg om meg utover det en lege egentlig hadde trengt, og hun er i stand til å snakke om andre ting som måtte være relevant i livet mitt. Ikke alt er medisin-snakk, det er hverdagslig small-talk også, og det er faktisk gull verdt i en situasjon der man føler seg litt nervøs og redd - og det er det jo ofte at man er når man går til legen. Jeg er i alle fall det!

Hun tar ordet mitt på alvor, hun sitter ikke der med tvilende øyne og lurer på om jeg forteller sannheten. Hun tar også ønskene mine veldig på alvor hva angår medisinering og behandlinger, og hun er aldri ute etter å "ta" meg på noe. Hun er bare et ekstremt åpent, ærlig, omsorgsfullt og smart vesen, og jeg har ikke noe som helst å utsette på henne, verken som person eller lege. Jeg har ingen konstruktiv kritikk - det er ingenting å kritisere.

Jeg er dødsheldig som har henne til fastlege, og jeg hadde virkelig ikke vært der jeg var i dag uten henne. Hvis du leser dette, Maren - her har du fem stjerner, bare fordi man ikke kan gi deg seks.

Denne legen er ikke min fastlege nå, og jeg kjenner ham ikke spesielt godt. Av ulike grunner gikk jeg til ham i en periode for en tid siden. Jeg fikk inntrykk av en godt kvalifisert almenlege, men følte at det skortet noe på empatien og nærheten til meg som pasient. Jeg følte meg til tider som et medisinsk "tilfelle" som skulle bedømmes, for ikke å si dømmes. Når man er syk har man jo mest av alt behov for omsorg, forståelse og medfølelse. Jeg mener at en lege bør gi det, i tillegg til at det medisinske naturligvis må være på plass.