Byttet fastlege etter flere år hos en annen, hvilket jeg angrer på nå. Kom til første time med somatiske plager, pluss ønske om utredning av ADHD. De første plagene jeg nevnte var lavt stoffskifte. Dette virket hun moderat mottakelig for, hun lyttet og gjorde notater. Etter at resultatene fra prøvene viste at jeg lå rett ved grensa til referanse verdiene (T4 11.2), fikk jeg etter litt om og men under en telefonsamtale, grønt lys til å øke dosen med stoffskifte hormoner. Likevel endret hun ikke doseringen på respten og svarte ikke på meldingen fra meg på Helsenorge om å øke dosen/skrive ny resept. Måtte derfor bestille ny time for å snakke om dette igjen. Veldig slitsomt og vanskelig å få time (5 uker ventetid).
Jeg opplevde at legen endret holdning til meg etter at jeg fortalte at jeg har traume bakgrunn, ptsd og ønske om en utredning av adhd. Blant annet lo hun av meg da jeg fortalte at jeg hadde snakket med en sosionom på dps, hun fnyste og sa at det var veldig rart. Jeg forstod ikke poenget med å latterliggjøre dette, da det er helt vanlig praksis at pasientene på dps snakker med en sosionom. Det kommer an på problematikken. Hun sa også at traumene kunne ha skapt et problem i min utvikling og personlighets struktur, hvilket jeg forstod som at hun mente det kunne være andre ting enn adhd som feiler meg som for eksempel personlighets forstyrrelse. Jeg har vært hos flere psykolog spesialister og andre psykologer som har behandlet meg over tid, og de har ikke vurdert det som at jeg har noe slikt. Jeg opplever det som frekt av en lege som jeg har vært hos én gang i 15 minutter, tar seg til rette ved å snakke sånn. En lege har ikke den faglige bakgrunnen eller kunnskapen til å orientere seg i dette landskapet uansett. Det er gode grunner til at jeg ønsker en adhd utredning, men jeg fikk såvidt kjempet inn noen setninger om det. Jeg opplevde legen som forutinntatt mot meg, og lite behjelpelig. Det er tungt at det fortsatt er så mye fordommer blant helsepersonell rundt psykiske lidelser, og at legene mangler kunnskap og kompetanse til å møte personer som oppsøker hjelp. Denne opplevelsen skulle jeg helst sluppet å ha, da den var mer belastende enn den var til hjelp.
