Legene i Grønlandsleiret

MØK sin praksis basere seg på en teori han har en oppfatning om, der han glemmer å se pasienten. Teori er ikke det samme som praksis, føler han glemmer at han er i ett serviceyrke der man må se pasienten og tilpasse praksisen til individet. MØK er ikke redd for å utfordre diagnoser og behandling som er satt av andre spesialister.

Timene er preget av hastverk, der man ikke kommer til frem til hvorfor man er der i utgangspunktet. Dette grunnet hans innføringer, blir bedt om å bestille ny time. Dårlig bruk av pasientens tid, samt man føler seg ikke sett. Der det blir som han menter, så han satte opp ett regime man gruer seg til å følge. Ett regime på medisiner jeg har stått på i 20år, der man måtte sjekke inn hver andre måned. Jeg blir stresset av å hele tiden ikke ha medisiner for mer enn to måneder av gangen. Det som skjedde var hatt jeg fikk ekstra helseangst det halvåret jeg hadde MØK som min fastlege.

Med en jobb som er krevende, trenger jeg en lege som gir medisinene og hjelpen man trenger. Når man til og med må diskutere og mase for C-prep. jeg har fått i over 20år. Bruker også ett B-prep., der jeg har stått på svært lave doser ved behov. Faren for misbruk/avhengighet er ikke mulig med dosen. Man føler seg mistenkeliggjort og som en dårlig person, når han mener at disse medisinen ikke er er bra for meg. Men nettopp disse medisinene har hjulpet, som har gjort at jeg har kommet langt. Nå er jeg i full jobb med en høy utdannelse. Jeg er langt fra noen rusmisbruker, men følte meg som en med regimet. Tror MØK mener det beste, selv om det ikke føles slik. Det føles som en praksis av skoleboka, enn en som jeg som pasient trenger. En ting er sitt perspektiv, men føler han glemmer pasienten sitt perspektiv.

Håper jeg finner en som kan hjelpe meg så jeg ikke faller tilbake. Det hadde vært det siste tiåret forgjeves etter min fastlege (Torgny Syrstad) som MØK overtok for virkelig hjalp meg med. Takket være TSs hjelp behandling og resepter (6-12 måneder om gangen) kom jeg meg ut i 100% jobb igjen med mindre sjans for tilbakefall. En slik stabilitet som man som pasient trenger når man har utfordringer. Ønsker ikke påtvunget større endringer på noe man vet har fungert over lang tid. Når man behandler pasientene sine slik, tror jeg at man gjør de syke. Følte meg mer syk og fikk bare angst av å tenke på erfaringen. Mange stressende kvelder og våkenetter etter hver dialog. Mitt mareritt er å få tilbakefall og bli sykemeldt. Det har jeg ikke kjent på mange år.