Jeg har generelt sett hatt gode opplevelser med norsk helsevesen og fastleger fram til jeg fikk henne som min fastlege. Jeg hadde vært 50 prosent sykmeldt i noen uker (for første gang i mitt liv), og lurte på hva mulighetene var framover. For ordens skyld: Jeg har alltid likt å jobbe, har jobba mye ved siden av både vgs og studier + tatt verv siden jeg var ungdom.
Ideelt sett ville jeg ha et slags behandlingsforløp som kunne starte fra 50 og trappes opp til 100 prosent jobb igjen. Aller helst ville jeg bli tatt på alvor.
Noen utdrag fra det hun sa er:
"Du er en del av et stort samfunnsproblem. Noen må sørge for at Norge går rundt" (dette var det første hun sa).
"Du kommer til å bli langtidssykemeldt".
"Du er i slutten av 20-årene og skal jobbe i i alle fall 40 år til. Hvordan skal du klare det?"
Dette var første gangen vi møttes, fordi ventetidene hennes er på tre måneder, så jeg måtte henvende meg til leger på legesenteret via hastetimer. Hun hadde ingen interesse av å høre bakgrunnen for hvorfor jeg var sykmeldt, og da jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, virket det som at hun fysisk ikke ville se på meg, altså hun så bort.
Jeg forstår at sykmeldingssituasjonen i Norge kan tære på fastlegene, men det får da være grenser på uprofesjonalitet? For min del var grunnen til at jeg ikke, i møte med tidligere leger, ønsket 100 prosent sykemelding nettopp det å ikke falle utenfor arbeidslivet. Nå er jeg tilbake i 100 prosent jobb uten noen form for opptrapping eller faktisk hjelp med problemet, og jeg er bekymret for om det kommer til å fungere i lengden uten å adressere problemet. Har derfor bytta fastlege.
Styr unna om det er noe som gjelder psyken, hun er sikkert grei om du har god tid og et dårlig kne eller noe.
