For damer som ikke eier et engstelig gen, passer denne gynekologen godt. Jeg hadde nettopp fått beskjed om at jeg hadde celleforandringer på livmortappen, og fikk en kort forklaring på hva det innebar - om det var meningen at jeg skulle bli beroliget av forklaringen, oppnådde hun ikke det. Jeg begynte å gråte allerede før jeg var i stolen, og gråt hele veien gjennom undersøkelsen, som også inkluderte en smertefull biopsi (som gynekologen som utførte konisering på meg noen uker senere ved Ullevål kunne fortelle meg at hadde vært helt unødvendig). Under biopsien rykket jeg til slik at hun ikke fikk tatt en god prøve, og fikk streng beskjed om at jeg måtte "skjerpe meg". Da hun var på vei inn igjen med kniven, spurte jeg hva hun skulle gjøre, og jeg oppfattet at hun mistet besinnelsen da hun forklarte meg at jeg ikke kunne forvente å få vite hva hun gjorde "hele tiden", for da ble vi aldri ferdig. Det var for øvrig den første gangen under undersøkelsen jeg hadde spurt henne hva hun skulle gjøre. I ettertid er det klart for meg at gynekologen ikke ga god nok informasjon om diagnosen, noe som gjorde at jeg bekymret meg mye og unødvendig i lang tid. Og ikke nok med at hun utførte en unødvendig biopsi uten bedøvelse - hun hadde også en svært upassende oppførsel ovenfor en åpenbart redd pasient.
